Når konsekvenser uteblir.

Det er på tide å stille et kritisk spørsmål: Hvorfor synker ikke selvmordstallene i Norge, til tross for utallige handlingsplaner og en nullvisjon? Bli med å dykke ned i en mulig årsak – nemlig mangelen på reelle konsekvenser for lovbrudd. Og jeg er modig nok til å se på hva vi kan lære fra et system som faktisk fungerer.

Kilder: FHI, SSB, NSSF, Statens vegvesen.

En skarp kontrast

Trafikk vs. psykisk helse: Hvorfor den ene lykkes

Trafikkulykker har potensial til å være svært alvorlige. Heldigvis har arbeidet med trafikksikkerhet redusert antallet dødsulykker kraftig - fordi tiltakene virker. Psykisk uhelse og selvmord koster samfunnet enormt, og tiltakene der ser ikke ut til å virke fordi trenden er økende. Kan svaret ligge i hvordan vi håndterer konsekvenser for brudd på opplæringsloven og barnevernsloven?

🚗

Veitrafikkloven

Et system bygget på forutsigbare og håndfaste konsekvenser. Resultatet er en dramatisk og dokumentert nedgang i dødsfall.

✔Konsekvens: Bot for 10 km/t for fort.
✔Resultat: Endret adferd, færre ulykker.
✔Samfunnskostnad: Lav.

❤️‍🩹

Barnevern & skole

Et system preget av manglende reelle konsekvenser. Resultatet er stagnasjon og vedvarende svikt.

✖Konsekvens: Ingen reell reaksjon ved brudd på aktivitetsplikt.
✖Resultat: Gjentatt svikt, ødelagte liv.
✖Samfunnskostnad: Enorm og livslang.

Det absurde samfunnsparadokset

Vi pålegger en bilist en bot på tusenvis av kroner for å kjøre noen km/t for fort – en forseelse med relativt liten og umiddelbar skade for samfunnet. Samtidig registrerer vi i 2024 hele 727 selvmord i Norge, det høyeste tallet på over 20 år, med en økende trend til tross for flere handlingsplaner, strategier og økte ressurser. Barn og unge som ikke får nødvendig hjelp mot utenforskap, mobbing eller opplever svikt i barnevernet, risikerer livslange psykiske konsekvenser som medfører store kostnader både for individ og samfunn. Denne skjeve prioriteringen i innsats er personlig og samfunnsøkonomisk uholdbar!

Et Nøkkelspørsmål

Forebygging vs. reparasjon

Mange kan kanskje tenke: Er det egentlig riktig å sammenligne psykisk helse med trafikksikkerhet? Psykisk helse oppleves ofte som mer komplekst enn trafikkregler og veisystemer. Men ser vi nærmere på hva som gir effekt, åpenbarer det seg en viktig innsikt: Begge feltene viser at forebygging er selve kjernen i å unngå kostbare og alvorlige konsekvenser.

Hvorfor sammenligne psykisk helse og trafikksikkerhet?

Trafikksikkerhet er blitt en suksesshistorie i forebygging: Reduserte fartsgrenser, hyppigere kontroller og tydelige konsekvenser har ført til dramatisk færre alvorlige ulykker og dødsfall på norske veier. Lærdommen er tydelig: Det mest effektive er å redusere risikoen for at alvorlige ulykker oppstår, heller enn å håndtere skadene etterpå. Ganske logisk ikke sant?

Psykisk helse hos barn og unge burde jo følge samme logikk: Den største gevinsten – menneskelig og økonomisk – oppnås ikke først når problemene har oppstått, men ved å forebygge at barna utvikler alvorlige psykiske plager i utgangspunktet. Men slik er fungerer det ikke i praksis!

Trafikksikkerhet

Stopper ulykker FØR de skjer. (Forebygging)

✅

Psykisk helsevern

Prøver å reparere skade ETTER at den har skjedd. (Reparasjon)

❌

Det eneste logiske er derfor å håndtere konsekvenser for brudd på opplæringsloven og barnevernsloven mer likt håndteringen av veitrafikkloven. Nei, det handler ikke først og fremst om straff, men om å bruke virkemidler vi ser fungerer for å bygge et system som aktivt fokuserer på forebygging av psykisk uhelse i stedet for reparasjon. Det er lov å lære av systemer som virker.

Hvorfor er forebygging det smarteste valget?

Forebygging er ikke bare det mest humane og skånsomme for enkeltmennesket og familiene som blir berørt; det gir også store økonomiske besparelser for samfunnet.

Unngå traumer og redusere kostnader: Ved å satse på massiv tidlig innsats og forebyggende arbeid i barnehage, skole og lokalsamfunn, kan man redusere behovet for omfattende og kostbar behandling senere i livet. Og ja, med massiv tidlig innsats mener jeg noe helt annet enn dagens tilnærming til tidlig innsats.

Tydelige offentlige gevinster: Beregninger fra offentlige rapporter viser at for hver krone investert i effektive forebyggingstiltak – enten det gjelder trafikksikkerhet eller psykisk helse – spares flere kroner i ettertidige behandlinger, velferdsutgifter og tapt arbeidskraft.

“Stoppe skade før den skjer” – et felles prinsipp

Uansett om det gjelder barns psykiske helse eller trafikksikkerhet, er det et felles grunnprinsipp som avgjør: Skader som aldri oppstår, gir ikke ringvirkninger. Når barn møtes med trygge, stabile voksne og et miljø som fanger opp tegn på mistrivsel tidlig, forebygges både akutte kriser og langvarige traumer.

På samme måte har økt trafikksikkerhet gjort at tusenvis av familier har sluppet å oppleve tap og livslange ettervirkninger av ulykker. Her ligger den vesentlige parallellen: Den virkelige forskjellen skapes ikke ved å håndtere konsekvensene best mulig, men ved å stoppe dem i å oppstå. En helt ny tilnærming!

Hvorfor?

Hjernen lærer av mønstre, ikke av planer

For å forstå hvorfor systemet svikter, må vi se forbi handlingsplaner og se på grunnleggende nevrobiologi. Et barns hjerne formes av erfaringer. Gjentatt svikt og lite interesse for æ lære av feil er ikke bare dårlige tjenester – det er faktisk en reell aktiv programmering av traumer for barn og unge.

Nevroplastisitet: Slik lærer hjernen

1

Repetisjon skaper stier: Hver gang et barn roper om hjelp og blir ignorert eller sviktet, styrkes en nervebane i hjernen. Dette er nevroplastisitet i praksis.

2

Automatisk respons: Over tid blir denne stien en "motorvei". Hjernen lærer automatisk: "Det nytter ikke å be om hjelp. Jeg er ikke verdt det."

3

Traumer dannes: Dette er ikke bare en følelse, men en fysisk, kjemisk og elektrisk realitet i hjernen. Mangelen på konsekvenser for den som bryter loven, blir en direkte konsekvens for barnets hjerneutvikling - les:psykiske helse.

Å bli tatt på alvor er ikke bare noe "hyggelig" – det er en nevrobiologisk nødvendighet for å bygge en god psykisk helse.

Er de voksnes egne traumer en mulig systembarriere

Ansatte i skole og barnevern er også mennesker. Deres egne ubevisste mønstre, uløste traumer, og nevrobiologiske programmering kan påvirke evnen til å hjelpe barn. Når en voksen ikke er i stand til å regulere egne følelser i møte med barn og unge, blir det vanskelig å skape trygge rom for støtte og veiledning.

Kan det være at frykten for egne følelser, og troen på at de er absolutte sannheter som står i veien for å skape den tryggheten barn og unge trenger? Dette understreker hvorfor "psykisk helse som grunnfag" er viktig for "alle"* – ikke bare barn. Vi må bygge en kultur der voksne forstår seg selv for å kunne skape trygghet for barna.

Systemsviktens sanne ansikt

Malins historie: En studie i manglende læring

Malins tragiske død er ikke bare et eksempel på svikt, men på et system som nekter å lære. Og dette er jo ikke bare et svik av Malin, men et svik av alle de barn og unge som utsettes for det akkurat det samme sviket på akkurat de samme stedene fordi man ikke vil. Det kan jo ikke tolkes annerledes. Og mange av de som kunne vært reddet er allerede døde som følge av dette!

Lag på lag med svikt

Fra mobbing på skolen, til fragmentert hjelp i barnevernet og utrygge rammer på institusjon. Hvert ledd i kjeden sviktet.

Dokumenterte lovbrudd

Statsforvalteren påviste i ettertid alvorlige brudd på både opplæringsloven og barnevernsloven.

Den øredøvende stillheten

Etter Malins død og de påviste lovbruddene, tok ingen av de involverte tjenestene kontakt med foreldrene for å evaluere, for å lære, for å forhindre at det skjer igjen. Denne vegringen mot å lære er systemsviktens sanne ansikt.

Mulige løsninger - til inspirasjon

Løsninger som i større grad tør å tenke nytt

Basert på en dypere forståelse av problemet, kreves det et paradigmeskifte. Løsningene må adressere både system, kultur og kompetanse. Klikk på kortene for å lese mer.

1. Styrket ansvar og sanksjoner

Innføre et gradvis sanksjonssystem med både belønning og konsekvenser, og tydeliggjøre lederansvar i lovverket.

2. Psykisk helse som grunnfag

Gjøre kunnskap om hjernen og psykisk helse til en integrert del av skoleløpet for elever, lærere og foreldre, ned til nevrobiologisk nivå.

3. Sømløse overganger & team

Etablere helhetlige, tverrfaglige team og dedikerte "familieloser" som følger barnet og familien over tid.

4. Teknologi som alliert

Bruke KI og digitale verktøy til å sikre bedre oversikt, tidlig varsling og mer effektiv samhandling.

5. Åpenhet og læringskultur

Fremme en kultur for forbedring gjennom åpenhet, brukermedvirkning og systematisk læring av feil.

6. Empirisk testing & evaluering

Start pilotprosjekter nå for å teste de foreslåtte løsningene og systematisk måle effekten.